Moonix ~ Hund og katt

Alle hundene i alle tre miljøer blir behandlet som nyttegjenstander, og dessverre er avlen så stor at enkeltindivider ikke har noen egenverdi dersom de ikke kan gjøre nytte for seg; enten ved å løpe inn penger for sine eiere, eller jakte og skaffe mat.

Skadete hunder blir ikke ivaretatt med vetrinærbesøk, og hunder som er så skadet at de ikke kan utføre sin oppgave blir overflødig.

Skadene blir heller ikke behandlet og betente sår og brukne ben blir som de er.

Hundene lider også av mye snyltere, og skabb er en av de vanligste. Innvollsorm er også mye utbredt og det er mye å gjøre for redningsorganisasjonene når hundene først kommer i deres varetekt.

De fleste organisasjoner er frivillige, og vetrinærkostnader, oppstalling og fosterhjem betales av egne penger, eller penger de får inn fra folk som vil hjelpe.

Dette innebærer også at man må betale en liten sum for hundene –

det det koster å få hundene behandlet, samt reisen til Norge.

Til Toppen

Hvordan er det å få hundene hjem? Hva er forskjellene?

På mange områder er disse hundene omtrent som valper – det meste må læres, en ny verden skal utforskes, nye regler skal læres og tillit skal bygges opp.

Men i forhold til valper ligger det også mye ballast bak hos disse hundene – og i tillegg til at alt dette nye skal læres, må også gamle traumer bearbeides og nye og positive opplevelser tar tid å ”stole på” for de fleste av disse hundene.

Fordelen med alle disse hunder er at de er veldig bra sosialisert med andre hunder, og lager sjelden trøbbel der – selv med hunder av eget kjønn.

Erfaringsmessig er disse hundene veldig ”høfflige og vennlige” i møte med andre hunder og flinke til å signalisere og bruke sitt språk flittig.

Dette språket stoler de også på, da deres tidligere livs positive sider og trøst har vært hos nettopp andre hunder.

Det å kjøre bil oppleves også som positivt for hundene, da det innebærer at de skal gjøre det eneste kjekke i deres liv: Å løpe på banen, eller å jakte!

Mennesker derimot – er den rasen som har gitt disse hundene deres traumer – og der ligger det mye redsel og usikkerhet. Dette kan ta tid å bearbeide, men alt i alt går det relativt raskt for de fleste hundene. De har en utrolig sterk psyke og en stor tilpassningsevne.

Til Toppen

Hva kan man forvente seg når de kommer hjem?

Greyhounds - veddeløpshunder

Dissen hundene lever sine liv i hundestaller, som skrevet over. Dette innebærer at de ikke er vant til å bo sammen med mennesker eller inne i hus. Lurchers lever ute selv om de reiser med ”travellers”, så også disse hunder er helt uvant med å være inne, og deres kontakt med sine eiere er sjelden positiv.

Dersom man får en hund direkte fra Irland og en redningsorganisasjon er ikke deres liv så mye annerledes. De bor fremdeles på kennel, men har mer positiv kontakt med mennesker. De får tilstrekkelig mat, behandling og bedre liggeunderlag, men dersverre begrenser det seg hvor ”bra” disse kennlene er.

Om vinteren er kennlene kalde og mange fryser i hjel på denne årstiden. Liggeunderlaget er ikke tykt nok for en greyhound, og liggesårene blir relativt store også her.

Grunnen er mangel på penger hos organinsasjonene – og de gjør så godt de kan.

Når hunden så kommer til sitt nye hjem er dette en helt ny verden for den.

Tenk selv forskjellen på en trang, mørk og kald kennel – og inn i en stor varm stue med mase lys, møbler, bord, hyller, TV, ovn, planter, tepper osv.

De er ikke vant til at mennesker er snille og beskyttende ovenfor dem, og kan reagere med sterk angst for sin nye familie. Det kan ta tid å bygge opp tillit.

Her er det veldig viktig å la hunden ta alt i sitt tempo:

· La hunden selv velge å ta kontakt med deg.

· Ikke ”press” deg på hunden, men la den sitte og ”gjemme seg i en krok” til den tør å komme ut derfra.

· Mennesker rundt hunden må forholde seg veldig rolig; Brå bevegleser og høye stemmer er veldig skummelt – og hundene forventer noe vondt.

Derfor er det veldig viktig at alt endres i en periode. Alt må gå i ”sirup-tempo”, stemmer må dempes og bevegelser være veldig rolige og kontrollerte.

Greyhound i full fart mot katten på andre siden av glasset…..

For en hund som ikke er vant til å bo i et hus er det mange rare ting som kan dukke opp.

Hundene vet ikke hvordan de skal oppføre seg inne – dette er noe de aldri har lært.

1) Det viktgste å huske på er at disse hundene har et stort jaktinstinkt. Dersom de ser en katt eller et annet dyr utenfor vinduet kan de ta full sats og hoppe til.

-De må lære at det er glass i ruten.

Dette gjøres ved å ta på glasset, og la hunden ”kjenne” selv med snuten. En fordel kan faktisk være skitne vinduer. De er lette å se. Fingermerker, snutemerker og andre ”flekker” på vinduet vil være med på å hjelpe hunden til å ”se” glasset.

2) Hundene er heller ikke vant til å gå i trapper.

Deres liv i kennel har ikke forberedt dem på trapper, og dette er ofte en helt ny opplevelse for dem – som det meste annet.

Trappene er ofte det verste hindreret å overstige inne, og dette kan ta tid.

Med min egen hund fra Irland tok det nesten 5 mnd før hun turte å gå ned trappen.

Opp trappen er ikke fullt så skummelt, og dette går noe raskere.

Ikke press hunden til å gå i trappen, men la den finne ut av det selv.

Et uoverkommelig hinder….

3) En annen vanlig ting for hundene er å gå oppå bord og benker.

Hvordan skal disse hundene vite at det ikke er lov? Det har de ingen mulighet til å vite før de lærer at dette ikke er ”ståplass” for hund.

Lær det inne med milde metoder, led hunden ned fra bordet – men vær obs på å ikke kjefte. Det gjør hunden redd. Vær mild og rolig.

Hundene vil også stjele mat så sant de får sjansen. Deres tidligere liv gjør at all mat man får fatt i må spises fortere enn svint! De holdes mer eller mindre på sultegrensen alle sammen, og deres behov for å spise alt de kommer over av mat er stort.

Dette er en av de ting som er veldig vanskelig å lære bort.

Unngå å ha mat på bordet og på benker, så slipper man også å kjefte og lage det ukoselig.

4) Hundene har heller ikke lært at de skal gjøre fra seg ute. Ofte blir de holdt i kennlene sine store deler av døgnet og må gjøre fra seg der. Så mange av dem er ikke stuerene. Etter min erfaring tar dette kort tid å lære bort, men vær veldig nøye med å overse hunden om det skjer et uhell. Lat som ingenting og tørk opp.

Å ha Greyhounds, Lurchers eller Galgos inne byr ofte på de samme opplvelser;

De må lære å bo inne, hva som er lov og ikke og den må finne seg til rette.

Til Toppen

Fosterhjem?

For de hunder som kommer fra rabies-land og har bodd i fosterhjem i 4 mnd eller mer, er mye av ”forarbeidet” gjort når det gjelder oppførsel inne.

Jeg har selv en Galgo/greyhound fra Spania – og da han kom i hus oppførte han seg på samme måte som min Greyhound fra Irland gjorde etter 2-3 mnd: Han går ikke på bordet, han tisser ikke inne, han tør å gå i trapper, han hopper ikke oppetter hyller og reoler og han blir ikke skremt av ting inne.

Han er med andre ord bra sosialisert innendørs, og han er ikke så skeptisk til nye mennesker, selv om menn kan være ganske så skumle.

Det som går igjen i disse miljøer er at det er menn som handler hundene. Det er de som går på jakt, det er de som eier og trener veddeløpshunder.

Lurchere kan ha en litt annen erfaring her da de somoftest bor i ”travellers-camp’er” og omgås begge kjønn og alle aldre.

Noen av hundene fra Irland blir også importert til Sverige og bor en stund i fosterhjem der, men det er ikke snakk om månedsvis. Med disse hundene kan man også få litt forarbeid gjort, men det kommer an på individuelle forskjeller og hvor lang tid de lever i fosterhjemmene.

Til Toppen